To fargeprektige undulater sitter på hver sin blomsterprydede
gren i Kristine Fornes' Forår i sigte, og det er som om fuglekvitteret
når ut av tekstilet de er brodert på. Dette svært
lydlige bildet har minituøst utførte detaljer; fuglefjærene
spraker i gult og overganger mellom gult og blått. Den ornitologiske
nærstudien i små sting brytes imidlertid av en skisseaktig
mannsfigur med bart og sleivete armer, som han har heist opp. Er
det for å rette på brillene, eller holder han simpelthen
for ørene? Han er plassert sentralt under de to grenene,
og med de broderte konturene av denne puslete og karikerte mannen
sklir bildets nesten rokokkopregede grunntone over i en tegneseriepreget
slapstick.
Dette bildet, som er utført med trykk, håndbroderi
og stopping på lin og bomull, er karakteristisk for Kristine
Fornes. Hun konsentrerer seg i sin fremgangsmåte om å
skape hverdagslige og humoristiske fortellinger ved hjelp av formale
og materielle brudd. I ett og samme bilde innfører hun ulike
teknikker og visuelle nivåer - det realistisk gjengitte møter
en mer karikert tegnet stil, fotografisk trykk møter et tidkrevende
håndarbeid. I så måte er hennes vinkling collagebasert;
bildene blir sammenføyende møtesteder for uensartede
uttrykk. Resultatet fremstår som fristilte billedlige fortellinger,
både vimsete og hemmelighetsfulle, fulle av intern og ekstern
koding. Fra bilde til bilde blir man stadig mer fortrolig med dette
universets eiendommelige stilforankring, sjarmen i de odde trekkene
er grunnleggende tiltalende. Ikke uten grunn har hennes arbeider
blitt omtalt som "sofistikert graffiti". Tekstilene blir
en slags lesbar tekst; litterære fortellinger i en personlig
språkdrakt. Ordet tekstil er historisk knyttet til det å
veve, og hos Fornes blir lag på lag forent, noe som skaper
fine poetiske og taktile overganger.
Kristine Fornes er en klassisk skattesanker, hun finner gamle tekstiler
som gjenbrukes som kunstnerisk materiale. Hun kan anvende opprevne,
gamle filler og stoppede tekstiler, arvet og funnet på loppemarkeder.
De gamle tekstilene knyttes til håndverkets møysommelighet,
innlevelse og tapte langsomhet. Gamle silkestoffer blir lerret for
trykte bilder, tegninger og håndbroderi, og stoffets tilårskommenhet
bidrar med en patina som gir en gulnet varme og antydet historikk
til hennes arbeider. Noen ganger er disse tekstilene sterkt preget
av tidens tann, nesten råtne og revneferdige. Fornes holder
fram et stykke forfall og transformerer det til mangetydige fortellinger,
historier som understrekes i bruken av titler, som Skjønnhet
på vidvanke. Det ekstremt dekorative, representert av det
forfinede broderiet og sarte, delikate farger, kombineres med en
råere, mer eksperimentell og barnaktig strek. Den konvensjonelle
skjønnheten forskyves og sendes ut av kurs.
Forrådet av bilder hentes fra spredte kilder, blant annet
hobbybøker og gamle magasiner og moteblader. Innlemmingen
av antikverte antrekk og remedier i lekende og småbisarre
sammenhenger skaper bånd til surrealistiske strategier, særlig
i regi av Max Ernst. Hans gjenbruk av 1800-tallets tekniske apparater
og personfremtoninger i sine collager bidrar til at historien blir
malplassert innen samtidige rammer, historien fordreier og forvirrer
nåtiden. Som stilelement forskjønner disse historiske
fragmentene, men deres funksjon forblir uviss. Også hos Kristine
Fornes fornemmer man denne kollisjonen av tidslag. Men det er kanskje
først og fremst navneduken som sammenfaller med Fornes' måte
å komponere bilder på.
En navneduk er et brodert bilde, en slags prøvelapp sammensatt
av forskjellige broderingsteknikker og stingtyper - ofte i form
av tekst. Den plasserer ulike billedspråk, hentet fra mønsterbøker
og andre navneduker, innenfor samme ramme. Denne urenheten reflekteres
i Kristine Fornes'sammensetning av medier. Man kan også tenke
seg at navnedukens tradisjonelle anvendelse i oppdragelsen av jenter
på 1800-tallet spiller en rolle her. Fornes' billedverden
ser ved første øyekast ut til å være godt
forankret i en feminin, uskyldsren og lettere parfymert verden -
men denne punkteres tidvis av flere stilistiske brudd. Det håndlagde
broderiet som en bearbeidelse av tekstil og tråd er et konsentrasjonskrevende
arbeid som historisk kan knyttes til disiplin og strukturering av
hverdagen.
Kristine Fornes orienterer seg nettopp i hverdagens små scener,
og gjennom sting og tegning formulerer hun et snodig persongalleri.
Det er særlig konturer av kvinnehistorier som gjør
seg gjeldende i disse bildene, og flere av dem viser ugifte kvinner.
Et eksempel er Dozy Rozy - never married, hvor stoffpartier i en
yndig rosanyanse binder sammen en kvinnefigur i gammeldags drakt
med viltre krøller og avbildningen av en fotogen marmorkake.
Også Rachel Taylor at yew tree cottage - never married viser
en kvinne med påbrodert kjole, her med ugler på kjolestoffet.
I bildets andre halvdel er et trykk av en kurv med epler overført,
og et snirklete hus og en høne er enkelt brodert. Koblingen
mellom isolerte kvinner i utdaterte plagg med krinoliner og flott
bakverk er gjennomgående motiver. Kakenes krem og sødme
samspiller med de litt uklare kvinnefigurene, som ser ut til å
fylle sitt liv med dekorative og kjøkkenrelaterte sysler.
Det er noe fugleaktig ved mange av disse kvinnene, som er pyntet
til trengsel i rysjer og folder, og med dette trekkes paralleller
til det generelt hyppige innslaget av fargerike fugler i Fornes'
billedverden. Ansiktene til mange av disse kvinnene er nebbaktige,
og det er som om de er estetiserte fuglekvinner, kanskje ensomme,
men også bilder på noe eksentrisk og enestående,
utenfor formaliserte forhold.
Billedrommet rundt figurene er hvitt og åpent, det har en
tekstil mykhet som fungerer som et slags tidshull. Dette er bilder
fra en annen tid, men den parallelle bruken av overført fotografi
og tegninger trekker disse karakterene inn i vår synsrand
på en interessant og samtidig måte. De reaktiviseres
og oppfordrer til meddiktning. I noen gruppeportretter basert på
fotomontasje er en oppstilt families reelles ansikter erstattet
med en slags stiliserte barnetegninger av ansikter. Effekten er
både underholdende og ubehagelig og understreker Kristine
Fornes' beherskelse av en lettbent absurditet.
|