Fortellende tråder av Line Ulekleiv, kunsthistoriker

To fargeprektige undulater sitter på hver sin blomsterprydede gren i Kristine Fornes' Forår i sigte, og det er som om fuglekvitteret når ut av tekstilet de er brodert på. Dette svært lydlige bildet har minituøst utførte detaljer; fuglefjærene spraker i gult og overganger mellom gult og blått. Den ornitologiske nærstudien i små sting brytes imidlertid av en skisseaktig mannsfigur med bart og sleivete armer, som han har heist opp. Er det for å rette på brillene, eller holder han simpelthen for ørene? Han er plassert sentralt under de to grenene, og med de broderte konturene av denne puslete og karikerte mannen sklir bildets nesten rokokkopregede grunntone over i en tegneseriepreget slapstick.

Dette bildet, som er utført med trykk, håndbroderi og stopping på lin og bomull, er karakteristisk for Kristine Fornes. Hun konsentrerer seg i sin fremgangsmåte om å skape hverdagslige og humoristiske fortellinger ved hjelp av formale og materielle brudd. I ett og samme bilde innfører hun ulike teknikker og visuelle nivåer - det realistisk gjengitte møter en mer karikert tegnet stil, fotografisk trykk møter et tidkrevende håndarbeid. I så måte er hennes vinkling collagebasert; bildene blir sammenføyende møtesteder for uensartede uttrykk. Resultatet fremstår som fristilte billedlige fortellinger, både vimsete og hemmelighetsfulle, fulle av intern og ekstern koding. Fra bilde til bilde blir man stadig mer fortrolig med dette universets eiendommelige stilforankring, sjarmen i de odde trekkene er grunnleggende tiltalende. Ikke uten grunn har hennes arbeider blitt omtalt som "sofistikert graffiti". Tekstilene blir en slags lesbar tekst; litterære fortellinger i en personlig språkdrakt. Ordet tekstil er historisk knyttet til det å veve, og hos Fornes blir lag på lag forent, noe som skaper fine poetiske og taktile overganger.

Kristine Fornes er en klassisk skattesanker, hun finner gamle tekstiler som gjenbrukes som kunstnerisk materiale. Hun kan anvende opprevne, gamle filler og stoppede tekstiler, arvet og funnet på loppemarkeder. De gamle tekstilene knyttes til håndverkets møysommelighet, innlevelse og tapte langsomhet. Gamle silkestoffer blir lerret for trykte bilder, tegninger og håndbroderi, og stoffets tilårskommenhet bidrar med en patina som gir en gulnet varme og antydet historikk til hennes arbeider. Noen ganger er disse tekstilene sterkt preget av tidens tann, nesten råtne og revneferdige. Fornes holder fram et stykke forfall og transformerer det til mangetydige fortellinger, historier som understrekes i bruken av titler, som Skjønnhet på vidvanke. Det ekstremt dekorative, representert av det forfinede broderiet og sarte, delikate farger, kombineres med en råere, mer eksperimentell og barnaktig strek. Den konvensjonelle skjønnheten forskyves og sendes ut av kurs.

Forrådet av bilder hentes fra spredte kilder, blant annet hobbybøker og gamle magasiner og moteblader. Innlemmingen av antikverte antrekk og remedier i lekende og småbisarre sammenhenger skaper bånd til surrealistiske strategier, særlig i regi av Max Ernst. Hans gjenbruk av 1800-tallets tekniske apparater og personfremtoninger i sine collager bidrar til at historien blir malplassert innen samtidige rammer, historien fordreier og forvirrer nåtiden. Som stilelement forskjønner disse historiske fragmentene, men deres funksjon forblir uviss. Også hos Kristine Fornes fornemmer man denne kollisjonen av tidslag. Men det er kanskje først og fremst navneduken som sammenfaller med Fornes' måte å komponere bilder på.

En navneduk er et brodert bilde, en slags prøvelapp sammensatt av forskjellige broderingsteknikker og stingtyper - ofte i form av tekst. Den plasserer ulike billedspråk, hentet fra mønsterbøker og andre navneduker, innenfor samme ramme. Denne urenheten reflekteres i Kristine Fornes'sammensetning av medier. Man kan også tenke seg at navnedukens tradisjonelle anvendelse i oppdragelsen av jenter på 1800-tallet spiller en rolle her. Fornes' billedverden ser ved første øyekast ut til å være godt forankret i en feminin, uskyldsren og lettere parfymert verden - men denne punkteres tidvis av flere stilistiske brudd. Det håndlagde broderiet som en bearbeidelse av tekstil og tråd er et konsentrasjonskrevende arbeid som historisk kan knyttes til disiplin og strukturering av hverdagen.

Kristine Fornes orienterer seg nettopp i hverdagens små scener, og gjennom sting og tegning formulerer hun et snodig persongalleri. Det er særlig konturer av kvinnehistorier som gjør seg gjeldende i disse bildene, og flere av dem viser ugifte kvinner. Et eksempel er Dozy Rozy - never married, hvor stoffpartier i en yndig rosanyanse binder sammen en kvinnefigur i gammeldags drakt med viltre krøller og avbildningen av en fotogen marmorkake. Også Rachel Taylor at yew tree cottage - never married viser en kvinne med påbrodert kjole, her med ugler på kjolestoffet. I bildets andre halvdel er et trykk av en kurv med epler overført, og et snirklete hus og en høne er enkelt brodert. Koblingen mellom isolerte kvinner i utdaterte plagg med krinoliner og flott bakverk er gjennomgående motiver. Kakenes krem og sødme samspiller med de litt uklare kvinnefigurene, som ser ut til å fylle sitt liv med dekorative og kjøkkenrelaterte sysler. Det er noe fugleaktig ved mange av disse kvinnene, som er pyntet til trengsel i rysjer og folder, og med dette trekkes paralleller til det generelt hyppige innslaget av fargerike fugler i Fornes' billedverden. Ansiktene til mange av disse kvinnene er nebbaktige, og det er som om de er estetiserte fuglekvinner, kanskje ensomme, men også bilder på noe eksentrisk og enestående, utenfor formaliserte forhold.

Billedrommet rundt figurene er hvitt og åpent, det har en tekstil mykhet som fungerer som et slags tidshull. Dette er bilder fra en annen tid, men den parallelle bruken av overført fotografi og tegninger trekker disse karakterene inn i vår synsrand på en interessant og samtidig måte. De reaktiviseres og oppfordrer til meddiktning. I noen gruppeportretter basert på fotomontasje er en oppstilt families reelles ansikter erstattet med en slags stiliserte barnetegninger av ansikter. Effekten er både underholdende og ubehagelig og understreker Kristine Fornes' beherskelse av en lettbent absurditet.